Rapporten som er publisert av prosjektet er den første norske studien som kvantifiserer eksponering for plantevernmidler (PVM) ved veksthusarbeid via luft og hud, og undersøker om dette gjenspeiles i urin. Den undersøker også om PVM påvirker mikrobiomet i arbeidsplassluft, på hud og i nesesvelg.
Trettifire veksthusansatte deltok fra fem blomsterveksthus som bruker kjemiske PVM og tre grønnsaksveksthus (tomat/agurk/blomster) som ikke bruker kjemiske PVM, samt 30 kontoransatte. Alle testede PVM-virkestoff ble funnet over deteksjonsgrense i flere luftprøver fra blomsterveksthus, med generelt lave nivåer (ng/m³). Høyest konsentrasjoner ble målt for daminozid, deretter flonikamid, fenhexamid, penconazol, paclobutrazol, spirotetramat og imazalil.
På hud økte PVM-nivå etter jobb, særlig for daminozid og flonikamid. Eksponeringen var høyere i blomsterveksthus enn i grønnsaksveksthus både i luft og på hud. I urin ble lave nivåer av imazalil og fenhexamid funnet hos et mindretall, hvilket indikerer noe systemisk opptak. Paclobutrazol og penconazol ble ikke påvist. Daminozid og flonikamid kunne ikke bestemmes med valgt metode. Kontoransatte hadde sjelden PVM over deteksjonsgrense.
Veksthus med kjemiske PVM hadde likt totalantall bakterier i luft og hud som veksthus uten slike midler, mens i nesesvelg var bakterienivået høyere blant ansatte i veksthus med PVM. Soppnivået i luft var høyere i grønnsaksveksthus enn i blomsterveksthus. Artsmangfoldet var generelt høyere blant veksthusansatte, uten klar indikasjon på at PVM reduserer mangfoldet.
Tjue av 45 testede AMR-gener ble påvist i inhalerbar aerosol, med enkelte høye nivåer i blomsterveksthus. Veksthusansatte rapporterte flere plager etter jobb. Rapporten anbefaler å styrke rutiner for PVM-håndtering og videre forskning på mikrobiom og AMR-risiko.
Les mer om resultater i nyhetssak og prosjektrapporten hos STAMI.