I dette prosjektet ble det vist at store mengder vann og plantevernmidler raskt kan infiltrere en grasdekket vegetasjonssone, at man kan få lateral transport langs f.eks. leirlag dypere ned i jorda og at makroporer sannsynligvis bidrar til denne raske infiltrasjonen. Konsentrasjonene av plantevernmidler var lavere i vann fra ruta som ble pløyd og harvet, noe som kanskje indikerer at makroporene var blitt kuttet og dermed ikke fungerte like effektivt. Forsøket indikerer at selv om vegetasjonssoner kan være effektive i å få infiltrert store mengder avrenning, kan eventuell forurensing transporteres med dette vannet nedover i jorda og ut til overflatevann via f.eks. tettere jordlag/plogsåle eller drensrør.
Sorpsjonsdataene for disse plantevernmidlene indikerer sterkere binding i denne norske jordtypen sammenlignet med sorpsjonen i jordtyper testet i godkjenningsvurderingene utført i EU på dem samme stoffene. Dette kan skyldes høyere innhold av organisk materiale eller evt høyere andel leire. De målte konsentrasjonene i grøftevannet viser at både mobile forbindelser, som MCPA, og stoffer som bindes sterkt til partikler, som benzovindiflupyr, vil kunne transporteres i høye konsentrasjoner gjennom undergrunnsjorda i en vegetasjonssone.
