Tap av organisk materiale, jordpakking og erosjon har ført til en redusert jordhelse på norske kornareal. Problemer med dette vil antagelig øke i et fremtidig våtere klima og medføre store kostnader for både gårdbrukere og samfunn. For å opprettholde eller øke vår nasjonale matproduksjon inn i fremtiden må vi derfor prioritere opp hensynet til jordas helse samtidig som effektiviteten i selve produksjonsprosessen også må økes. Helt sentralt i utforming av morgendagens strategier for korndyrking står at vi må stabilisere erosjonsutsatt jordoverflate og sikre en god infiltrasjon av nedbør. På kornareal er lav årlig tilførsel av karbon en begrensende faktor for aggregering og stabilisering. Dette kan forbedres f.eks. ved å beholde halmen på jordet eller bruke en tilpasset fangvekststrategi. En bør trolig også skeivfordele tilført organiske materiale mot jordas overflate og dermed stimulere mikrobiell aktivitet i toppsjiktet. Sammenhenger mellom tilførsel av materiale med ulik kvalitet, mikrobiell diversitet og -aktivitet, innblandingsvolumet og jordas aerobe metning for karbon bør belyses bedre.
Gjennom minimal jordarbeidingsintensitet forblir jorda nedover i profilet nokså uforstyrret og det kan utvikles en stabil jordstruktur med et kontinuerlig poresystem. Dette kan øke infiltrasjonen etter kraftige nedbørsepisoder og bidra til å dempe flomtopper i nedbørsfeltet samtidig som det øker jordas motstandskraft mot pakking og reduserer problemer med overflateavrenning. Under våre forhold synes dette mest riktig på morenelettleire på Innlandet. I strøk med silt og tyngre leire må en undersøke hvordan strukturutviklende fangvekster kan brukes i utvikling av strategier for minimal jordarbeiding.
Dyrkingsstrategier med store mengder plantemateriale ved jordoverflaten gir noen utfordringer. I strøk med regelmessig overflateavrenning må en ta hensyn til risiko for avrenning av så vel nitrogen som løst reaktivt fosfor fra døende plantemateriale. En bør derfor nøyere undersøke hvordan kombinasjoner av jordarbeiding og blandinger av plantebiomasse med ulik kvalitet påvirker både partikkelerosjon og næringsstoffavrenning når en skal vurdere strategier og tilskuddsordninger.
Det er også utfordringer med ugras i system med minimal jordarbeiding og mye fangvekster. Spesielt av flerårige ugras. Mer kunnskap om bekjempelse av slike, ved kombinasjoner av vekster og redskaper, spesielt i et scenario der glyfosat blir forbudt er svært viktig. Forbud mot glyfosat vil likeens gjøre det svært utfordrende å bruke flerårige fangvekster.
Minimal jordarbeiding med halm og stubb oppå jorda gir gjerne økte angrep av soppsjukdommer i korn. For å utvikle integrerte plantevernstrategier bør en spesielt identifisere arter og sorter av både matplanter og fangvekster som kan bidra til å begrense overlevelse og oppformering av spesifikke sjukdomsfremkallende patogener i jord og halmrester.
Bedre jordhelse på kornareal er en tverrfaglig utfordring som krever en varig endring av dagens dyrkingspraksis.
