Det er laget kalkyler for spesialisert storfekjøttproduksjon og kombinert melk- og kjøttproduksjon som belyser hvordan driftsfaktorer og tilpasninger som er typiske for besetninger med bevaringsverdige storferaser spiller inn på lønnsomhet i produksjon av melk og kjøtt. Besetningene i kalkylene er antatt å være små, og produksjonsbegrensningene i kalkylen gir plass til relativt flere dyr i kalkylene med bevaringsverdige storferaser enn kalkylene med NRF og angus. Dette slår ut på produksjonsinntektene, og gjør kalkylene med bevaringsverdige dyr relativt mer lønnsomme enn de ville være i kalkyler med større produksjonsomfang. Dekningsbidrag per årsku er høyest for ikkebevaringsverdige storferaser (NRF for melk og angus for ammeku).
I kalkylene vurderes det som en god mulighet for lønnsomhet å foredle produktene selv, men dette må vurderes opp mot ønsket arbeidsinnsats og krav til godtgjørelse for arbeid. Bruk av utmark slår også positivt ut i kalkylene grunnet økt tilskudd og redusert kostnad på för som skal kjøpes eller dyrkes og høstes. Det er viktig å holde de faste kostnadene lave, eller øke dekningsbidrag ved uttak av høyere produktpris, for å få bedre lønnsomhet.
Det diskuteres i rapporten at de bevaringsverdige rasene kan spille en viktig rolle for oppfylling av mange landbrukspolitiske mål, som mer bruk av utmarksbeite, landbruk over hele landet og økt verdiskaping basert på gårdens ressurser. I et klimaperspektiv er det utfordrende at avdråtten er lav, og at vedlikeholdsdager/produsert enhet blir relativt høyere enn for andre raser.
Viktige driftstilpasninger og vurderinger rundt disse er vurdert og allmenngjort gjennom prosjektrapporten. Dette var et viktig mål med prosjektet.
