Den parasittiske midden Varroa destructor (varroamidd) og de virus den sprer er den viktigste enkelt-trusselen mot birøkt. Bisamfunn som ikke behandles mot parasitten dør normalt i løpet av 1-3 år, og varroamidden utvikler resistens mot stadig flere medikament som brukes i bekjempelsen. Selv ved medikamentell bekjempelse opplever mange birøktere økte tap og svekkelse av bisamfunn som følge av varroamidden. Det finnes imidlertid honningbier i Norge som klarer seg godt uten medikamentell varroabekjempelse. Vi har tidligere påvist resistensmekanismer mot varroa hos disse biene, men vi mangler avgjørende kunnskap om i hvilken grad driftstekniske metoder spiller inn for bienes framviste resistens. Prosjektet vil gjennomføre eksperimenter for å undersøke dette elementet. Videre vil prosjektet arbeide med en rekke andre birøktere som oppgir at de ikke behandler medikamentelt mot varroa for å dokumentere om biene faktisk er varroaresistente og vi vil finne fellesnevnere i miljø, driftsteknikk og bier som kan forklare hvorfor biene framviser varroaresistens. Gjennom prosjektet vil vi også utvikle og teste en modell for hvordan birøkterne selv kan avle fram honningbier som i større grad klarer seg uten medikamentell varoabekjempelse. Et sentralt element i dette arbeidet med behovsprøvd varroabekjempelse er å dokumentere en ny terskelverdi for hvor mye varroamidd et bisamfunn tåler før det oppstår skader med økonomiske konsekvenser. Totalt sett skal prosjektet gi grunnlag for at norsk birøkt i større grad kan drives uten medikamentelll varroabekjempelse samtidig som skadevirkninger av varroamidden blir redusert. Dette vil sikre produksjon av norske biprodukter av god kvalitet og uten fremmedstoffer.