Husdyrholdets infrastruktur og tiltak for bedre veterinærdekning, konsekvenser og kostnader

Norsk landbruk har gjennomgått en massiv effektivisering de siste 20-25 årene. Produksjonsvolum per driftsenhet har gått opp og arbeidstimer per produserte enhet har gått ned. Men en 43% reduksjon i antall husdyrbesetninger på landsbasis siden år 2000 er en ikke ubetydelig bieffekt.

Færre besetninger gir økte kjøreavstander og økte transportkostnader i mange områder. Opprettholdelsen av kompetanse og servicetjenester blir stadig dyrere per enhet, etter hvert som disse blir større og færre og totalt dyretall faller i Nord-Norge og mange regioner. Det økonomiske presset på hver enkelt virksomhet blir større.

Med dette som basis vil vi jobbe videre med utredning og vurdering av de foreslåtte tiltakene samt eventuelle andre aktuelle tiltak. Tiltakene er foreslått og utformet med tanke på en bedring av veterinærdekningen i kritiske områder, men de må vurderes i et helhetlig perspektiv hvor positive og negative effekter for kommuner, distriktssamfunn, dyreeiere og andre aktører også inkluderes. Begge grunnlagsrapportene gir til sammen en bred innsikt i årsakene bak den sviktende veterinærdekningen i Norge, og de bekrefter viktigheten av å iverksette tiltak før systemet rakner helt. Men til nå har ingen evaluert de foreslåtte tiltakene konkret når det gjelder gjennomførbarhet, kostnad og effekt.

I prosjektet «HITVet – Husdyrholdets infrastruktur og tiltak for bedre veterinærdekning» har AgriAnalyse jobbet for å utvikle effektive tiltak for å løse veterinærdekningsproblemet i Norge. I prosjektet har vi tatt utgangspunkt i forslagene fra regjeringens arbeidsgruppe i 2023, og jobbet videre med henblikk på gjennomførbarhet, kostnader, kort- og langsiktig effekt på veterinærdekningen, eksterne effekter og behovet for regelverksendringer.

I prosjektet har vi kommet frem til følgende hovedresultater: Dagens veterinærdekningsproblematikk er kompleks og skyldes mange faktorer. Den skyldes ikke hovedsakelig at det er for få veterinærer i Norge. Det er arbeids- og inntjeningsforholdene ved enkelte autorisasjonskrevende jobber, og i enkelte distrikt som taper i det veterinære arbeidsmarkedet. Her spiller følgende faktorer viktige roller: For svakt næringsgrunnlag, for lav vaktgodtgjørelse, fragmentert ansvarsfordeling, mangel på bevisste rekrutteringsstrategier, mangel på en struktur som bidrar til kollegiale arbeidsfellesskap og manglende tilknytning til norsk husdyrbransje blant mange studenter. For å avhjelpe dette er det nødvendig å kombinere tiltak som kan ha god effekt på kort sikt, som økte statlige tilskudd, mentorordninger og kommunale veterinærstillinger, med tiltak som kan bidra til å bygge et system som sikrer en robust veterinærdekning i fremtiden. Blant disse fremhever vi behovet for en definisjon av hva som er  «tilfredsstillende veterinærtjenester» etter dyrehelsepersonelloven, ordninger som fremmer faglige og kollegiale fellesskap med ryddige arbeidsforhold, og et digitalt fagsystem som kan forenkle og bedre håndteringen av veterinærvakt og -dekning for både den enkelte veterinær, kommunene og forvaltningen.