Mobilisering av arealer som bidrag til å møte bioøkonomiens forventede framtidige ressursbehov

Arealbruk er påpekt å være en svært viktig faktor i flere av de store utfordringene vi står overfor. Vi skal sikre nok og trygg mat til en økende befolkning, ta vare på artsmangfoldet og begrense klimaendringene. I Norge er jordbruksareal en begrenset ressurs og det er en rekke begrensninger på hvilke arealer som er egnet til hvilken bruk. Avgjørelser om arealbruk i landbruket tas av cirka 40 000 aktive gårdbrukere i tillegg til de ytterligere cirka 140 000 eiere av landbrukseiendommer med jordbruksareal.

I henhold til NIBIOs beregninger er det cirka 890 000 dekar maskinelt høstbart jordbruksareal som kan være ute av produksjon. Dette arealet utgjør en potensiell arealreserve som kan mobiliseres for å møte bioøkonomiens forventede fremtidige ressursbehov, men da trengs det mer kunnskap om dem, deres egenskaper og hvilken alternativ bruk de er egnet for. Det kan være ulike årsaker til at arealene er ute av bruk, bør være ute av bruk, eller tas i bruk igjen.

Hovedmålet i prosjektet er å dokumentere hvilken arealreserve som ligger i maskinelt høstbare arealer som tilsynelatende ikke er i drift og foreslå mulige tiltak for hvordan dette arealet eventuelt kan aktiveres for å møte bioøkonomiens behov for fornybare biologiske ressurser. 

Mange aktuelle samfunnsutfordringer er knyttet til tilgang til og bruk av jordbruksareal. På Europeisk nivå er jordbruksareal viktig fordi det utgjør et stort areal. I Norge er jordbruksarealet begrenset, og det er en rekke begrensninger ved arealenes egnethet for ulik bruk. Samtidig gir det grønne skiftet økt etterspørsel etter biologiske ressurser. Forvaltningen av dette arealet blir derved spesielt viktig, med tanke på bl.a. matsikkerhet og beredskap, men også ut fra et videre perspektiv som hvilke økosystemtjenester jordbruket leverer. NIBIOs beregninger viser at det nå er cirka 890 000 dekar maskinelt høstbart jordbruksareal som kan være ute av produksjon. Hovedmålet i dette prosjektet har vært å bygge kunnskap om hvilken arealreserve som ligger i disse arealene, slik at denne kunnskapen kan bidra til informerte valg om hva som skal skje med disse arealene. Videre har målet vært å identifisere viktige egenskaper ved disse arealene, da det kan være til nytte i vurdering av aktuelle tiltak. Viktige resultater er knyttet til geografi, størrelse, avstand og spredning. For at arealer skal kunne bringes tilbake i produksjon må det f.eks. finnes mulige aktuelle brukere. Dette har vi analysert ved å se på geografien, der et eksempel på en viktig faktor er avstand til nærmeste aktive bruk. Vi har også analysert arealenes størrelse og innbyrdes fordeling, utfra tanken at veldig små arealer som ligger svært spredt vil være lite interessante for en mulig driver. Samtidig mener vi andre egenskaper ved arealene også bør tillegges vekt, for eksempel deres rolle knyttet til ivaretakelse av kulturhistorie og naturmangfold.