Selv om det er kjent at hvitløk ble dyrket og spist i Norge i vikingetida, var det på 70-tallet at konsumet av hvitløk begynte i en betydelig grad. De siste 30 årene har konsumet økt betraktelig. Selv om det dyrkes lite hvitløk i Norge i dag, er det fullt mulig med frilandsproduksjon i Norge. Den gryende norske hvitløksproduksjonen er imidlertid basert på importert settemateriale, som både skaper utfordringer og risiko som kan true den videre utviklingen av norsk hvitløksproduksjon.
Blant hvitløkssortene som i dag blir dyrket i liten skala på Slæpen gård, finnes det flere sorter som virker svært lovende for en oppskalering av norsk hvitløksproduksjon. Det er imidlertid behov for en strukturert dokumentasjon av vekst og hva de egner seg til i matlaging. Egenskaper som tidlighet og lagringskvalitet er også viktig å få dokumentert fordi å kunne tilby norsk hvitløk hele året. Det kan vise seg at det er flere sorter med forskjellige bruksområder som det er verdt å satse på, noe som vil kunne gi differensiering av hvitløk til forskjellige bruksområder.
Utvikling av metoder for norsk settehvitløksproduksjon vil både kunne bidra til økt selvforsyningsgrad og økt konkurranseevne i norsk grøntsektor. Selv om norsk settehvitløk ikke vil kunne konkurrere med importert settehvitløk direkte på pris, tilsier erfaringer til nå at norsk settemateriale gir betydelig høyere avlinger, og vil kunne ha bedre kvalitet på grunn av oppformering med lavere sykdomspress. Sorten Valdres viser også hvordan hvitløksproduksjon, når sorten er riktig, kan foregå i store deler av landet og dermed bruket i lokal- og spesialproduserte mat og opplevelser som vil
være viktig i utviklingen av Matnasjonen Norge.
