I sitkaskog er den viktigste skogskjøtselmetoden flatehogst og planting. Undersøkelser i sitkaskog på de britiske øyer angir at alternative skogbehandlingsmetoder som selektive hogst av enkelttrær og gruppehogster som skaper irregulære fleraldrede og flersjiktede skogstrukturer kan stå seg bedre mot utfordringer og tilpasninger ved klimaendringer og kan også redusere vindfellingsfaren.
Treslaget regnes som middels skyggetolerant og en lysintensitet på 50-60 % av fullt lys er det optimale for gjenvekst for å sikre at de vokser godt samt at de er beskyttet av overbestandet mot frostskader. Er det gode forhold for naturlig foryngelse, kan en gjennomhogst legge godt til rette for naturforyngelse og redusere behovet for planting etter sluttavvirkning. Evnen treslaget har til naturforyngelse og spredning oppfattes også som en ulempe av mange dersom man ikke ønsker treslaget på arealet lenger.
Av skadedyr bør nevnes sitkagranlus. Denne lusa har vanlig gran som et viktig vertstre og har antagelig også vært tilstede i Norge før sitkagran ble innført, dog uten at lusa har gjort nevneverdig skade på grana.
Forskere har pekt på at flere arter og også innslag av utenlandske treslag kan forsterke skog som er skadeutsatt og spre risikoen for direkte eller indirekte skader ved klimaendringer. Flere arter av treslag kan komplettere og supplere stedegne arter som er på vikende front overfor biotiske og abiotiske skader.
Produksjonen (tilvekst av stammevolum) for sitkagran er i gjennomsnitt 38% høyere enn for vanlig gran på Vestlandet og 86 % høyere i Nord-Norge. Produksjonsforskjellen er høyere i middels gammel og i eldre skog enn i yngre skog. Tilvekstforskjellen mellom gran og sitkagran øker med økende breddegrad. Relativt sett er sitkagran særlig velegnet i Nord-Norge når man ønsker høy produksjon. Det er viktig å presisere landsdel og breddegrad når produksjon i gran og sitkagran skal sammenlignes.
Jo høyere stående volum, høyere bestandsalder og større middeldiameter, jo større er tilvekstforskjellene. Disse bestandsvariablene henger sammen, men enkelt sagt blir forskjellen større med økende bestandsalder. Volumtilveksten i sitkagran holder seg på et relativt stabilt høyt nivå ved høy alder mens den avtar noe i gran i kyststrøk. Antagelig kan man få en høyere gevinst ved å ha lang omløpstid i sitkagran og ikke hogge den for tidlig. Det må bemerkes at denne undersøkelsen ikke har eldre sitkabestand enn 92 år. Det virker som sitkagran greier å utnytte markas produksjonsevne langt bedre enn vanlig gran i kyststrøk, og særlig i siste havldel av omløpet.
Den karbonbinding og CO2 opptak man oppnår i skog følger i hovedsak utviklingen i stående volum, men er enda høyere i sitkagran hvis man inkluderer stubbe og røtter. Sitkagran har en større andel rot- og stubbefraksjon enn vanlig gran. Den gevinsten man oppnår ved karbonbinding i sitkagran fremfor vanlig gran er derfor også høyest i Nord-Norge, ved høy bestokning og ved høy alder.
