Sammendrag
Gjennom kurs for godkjenning av profesjonelle veiplanleggere i landbruket har skogsveiplanleggerne tilført praktiske erfaringer til problemstillingene som ble belyst. Veiplanlegger Erik Gjerstadberget (Mjøsen Skog SA) var direkte involvert i prosjektet med et av sine konkrete veiprosjekter i bratt terreng. Skogkurs implementerer resultater fra dette prosjektet i en oppdatert utgave av 2011-publikasjonen «Skogsveger og skredfare – veileder».
Prosjektet har tatt utgangspunkt i bruk av laserskanning som grunnlagsdata for analysene, da dette om kort tid vil være tilgjengelig for hele landet. Disse høydedataene benyttes til å bygge opp en digital terrengmodell (DTM) med varierende rutetetthet avhengig av analyseformål.
Bratthetsanalyse visualiserer terrengoverflatens hellingsvariasjon. Den gir mye informasjon både til planlegging av veier og drifter. Videre kan man analysere hvordan terrenget varierer langs høydekurvene ved hjelp av funksjonen Plan Curvature. Resultatet identifiserer rygger og daler i lisidene. Skredrenner og ravinelandskap vil være lettere å stedfeste ved hjelp av denne analysen. Funksjonen Profile Curvature analyserer hvordan terrengvariasjonen er på tvers av høydekurvene. Resultatet identifiserer konvekse og konkave terrengformer. I skredsammenheng vil man ofte finne utløsningsområder hvor terrenget har en konveks form. For en taubane vil konvekse områder være potensielle områder for øvre feste, mens nedre del av konkave områder er egnet for nedre feste.
Flomavrenningsanalyse viser hvor vanntransporten vil foregå i en flomsituasjon. Dette er en god indikator for lokalisering av skogsbilveiens kulverter og utgangspunkt for å identifisere nedslagsfelt og tilhørende data for å gjøre dimensjoneringsberegninger. I prosjektet er det utviklet en regnearkmodell til dette bruk. Det er også utviklet en regnearkmodell for beregning av vannhastighet i grøfter med hensyn til erosjonsfare.
Markfuktighetskart tar også utgangspunkt i flomavrenningsanalysen, men bruker resultatet til å bygge opp et vannveisystem og beregner deretter sannsynlig dybde til vann for områdene mellom vannveiene. Jo mindre dybde til vann, jo større fare for dårlig bæreevne og tilhørende kjøreskader.
I bratt terreng vil kjørespor kunne lede vann. Barlegging og transport vinkelrett på høydekurvene reduserer problemet. Et jevnlig ettersyn av drifts- og skogsbilveienes dreneringssystem under drift opprettholder de naturlige vannveiene.
