Rundskriv 2026/22

Forskrift om lagring og bruk av gjødsel mv. – kommentarer til regelverk

Første ledd: Hvem som fører tilsyn og kan fatte enkeltvedtak

Kommunen fører tilsyn og kan fatte nødvendige enkeltvedtak for å oppnå etterlevelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av gjødselbrukforskriften. I tillegg kan Mattilsynet føre tilsyn og fatte nødvendige enkeltvedtak etter nærmere angitte bestemmelser.

Det er primært kommunen som skal føre tilsyn der både kommunen og Mattilsynet har tilsynshjemmel. Hjemmel for å føre tilsyn er beholdt for Mattilsynet i tillegg til kommunen, slik at Mattilsynet kan fatte vedtak dersom inspektører på tilsyn med annet regelverk kommer over brudd på de aktuelle bestemmelsene i gjødselbrukforskriften.  I slike tilfeller vil Mattilsynet tilstrebe å sende kopi til aktuell kommune. Videre omtale av § 30 dreier seg om kommunen som tilsynsmyndighet.

Kommunen skal både føre tilsyn med kravene som følger av forskriften og med enkeltvedtak de har gitt med hjemmel i forskriften § 17 andre ledd, § 23 siste ledd, og § 32 første ledd. Kommunen skal også føre tilsyn med enkeltvedtak og krav i forskrifter gitt av statsforvalteren i medhold av § 31.

Ved oppdaget brudd på en eller flere bestemmelser gitt i eller i medhold av forskriften «kan» kommunen fatte nødvendige enkeltvedtak, jf. § 30. At kommunen «kan» fatte vedtak innebærer at kommunen gis en viss frihet til å velge om det skal fattes vedtak. Med "nødvendige enkeltvedtak" menes vedtak som må fattes for å sikre etterlevelse, etter oppdaget brudd på av en eller flere bestemmelser gitt i eller i medhold av gjødselbrukforskriften. At vedtak skal være nødvendige innebærer at vedtak som fattes må være forholdsmessige. Hvilket håndhevingsvedtak som er nødvendig må kommunen vurdere i det enkelte tilfellet.  Eksempler på nødvendige enkeltvedtak kan være pålegg om undersøkelser eller vedtak om tvangsmulkt.

Andre ledd: Om bruk av de ulike hjemmelslovene

Forskriften ivaretar flere hensyn. I tillegg til å forebygge forurensning, skal regelverket ivareta helsemessige hensyn, sikre god ressursutnyttelse og helsemessig trygge matvarer. Dette er bakgrunnen for at forskriften er hjemlet i både forurensningsloven, jordlova, matloven og folkehelseloven.

Dersom kommunen har oppdaget brudd på en eller flere bestemmelser gitt i eller i medhold av gjødselbrukforskriften, og kommunen anser det nødvendig å fatte enkeltvedtak for å sikre etterlevelse av bestemmelsen, må kommunen velge hvilken av gjødselbruksforskriftens fire hjemmelslover, med sine tilhørende oppfølgingsbestemmelser, håndhevingsvedtaket skal hjemles i. Det er ikke noen automatikk i at håndhevingsvedtak for brudd på en gitt bestemmelse i gjødselbrukforskriften, alltid skal hjemles i en gitt oppfølgingsbestemmelse i en av hjemmelslovene. Valget må tas basert på hvilke hensyn oppfølgingen skal ivareta.

Hvis det avdekkes flere brudd under samme tilsyn, og oppfølgingen av disse ivaretar ulike hensyn, kan det være nødvendig å følge opp de ulike bruddene med ulike hjemmelslover.

Som følge av at jordlova per i dag har få bestemmelser som gir hjemmel for håndheving, vil det i mange tilfeller være mest hensiktsmessig å bruke forurensningsloven for oppfølging av bestemmelsene i forskriften som skal ivareta miljøhensyn.

Noen bestemmelser som har som formål å beskytte miljøet kan også ha som formål å ivareta helsemessige forhold. Ved håndheving av disse bestemmelsene, må kommunen vurdere hvilke hensyn som skal ivaretas i den konkrete saken.  For eksempel vil forurensningshensyn ofte være det mest sentrale ved tilsyn med og håndheving av plassering av gjødselanlegg og driftsbygninger i forhold til flomutsatte områder og vannforekomster (forskriften § 4 første ledd), slik at forurensningsloven er et naturlig valg. Videre vil helsemessige hensyn ofte være det mest sentrale ved tilsyn med og håndheving av plassering av gjødselanlegg og driftsbygninger slik at luktulemper unngås (forskriften § 4 andre ledd) eller spredning av gjødsel (§ 16 andre ledd), og oppfølging etter folkehelseloven kan dermed være mest hensiktsmessig.

Folkehelselovens bestemmelser utgjør et sikkerhetsnett for å beskytte befolkningen mot helseskade i samfunnet, og dette gjelder særlig der annet lovverk ikke kommer til anvendelse og at fare for helseskade ikke kan avverges på annen måte. Der forhold ivaretas av annet regelverk på en tilfredsstillende måte, vil dette regelverket primært måtte legges til grunn.

Under følger en beskrivelse av de aktuelle oppfølgingsbestemmelsene i de tre hjemmelslovene.

Forurensningsloven

Forurensningsloven har som formål å verne det ytre miljø mot forurensning, redusere eksisterende forurensning, redusere mengden avfall og å fremme en bedre behandling av avfall. Loven skal sikre en forsvarlig miljøkvalitet, slik at forurensninger og avfall ikke fører til helseskade, går ut over trivselen eller skader naturens evne til produksjon og selvfornyelse.

Når kommunen utøver myndighet etter forurensningsloven er den "forurensningsmyndighet" og kan  anvende de hjemlene som følger av forskrift om kommunens myndighet etter forurensningsloven (FOR-2024-12-20-3400) § 5. Listen i § 5 er uttømmende. Kommunen har ikke anledning til å bruke andre hjemler i forurensningsloven som legger myndighet til "forurensningsmyndigheten" enn de som står der. Kommunen har for eksempel ikke myndighet etter forurensningsloven § 80 om overtredelsesgebyr. Kommunen kan heller ikke kreve gebyr for gjennomføring av tilsyn med kravene i forskriften.

Tilsyn og pålegg om opplysninger og undersøkelser

Tilsyn (§§ 48 og 50)

Kommunen skal føre tilsyn med at forskriften og vedtak truffet i medhold av forskriften blir fulgt. Hjemmelen for kommunens tilsyn er forurensningsloven § 48. Kommunen skal ved tilsyn ha fri adgang til eiendommen/virksomheten, jf. forurensningsloven § 50. Kommunen kan kreve å få lagt fram dokumenter og annet materiale som kan ha betydning for tilsynet, jf. forurensningsloven § 50 andre ledd. Relevante dokumenter vil for eksempel være gjødslingsplan, gjødseljournal eller avtaler om levering eller mottak av gjødsel.

For gjennomføring av tilsynet gjelder forurensningsloven § 50 tredje og fjerde ledd samt forvaltningsloven § 15. Dette innebærer blant annet at kommunen som hovedregel skal gi en rapport til virksomheten om resultatet av kontrollen, jf. forurensningsloven § 50 fjerde ledd. Av forvaltningsloven § 15 følger det at tilsynsleder skal legitimere seg ved tilsynet, meddele formålet for tilsynet og oppgi hjemmelen for tilsynet. Den tilsynet angår har rett til å ha et vitne til stede og skal gjøres oppmerksom på dette. Navnet på personene som er til stede, hva det føres tilsyn med, formål og lovhjemmel skal skrives ned. Den tilsynet angår har rett til å klage over beslutningen om å føre tilsynet.

Pålegg om opplysninger og undersøkelser (§§ 49 og 51)

Kommunen kan gi pålegg om å gi opplysninger med hjemmel i forurensningsloven § 49. Opplysningsplikten gjelder de opplysninger som kommunen anser som nødvendige for å utføre sine oppgaver etter forskriften. Hjemmel for å be om å få se gjødslingsplan, gjødslingsjournal og dokumentasjon på mottak og levering av gjødselvarer følger direkte av forskriften (§§ 26-28). Forurensningsloven § 49 supplerer disse hjemlene.

Kommunen kan med hjemmel i § 49 bare kreve at den ansvarlige oppgir opplysninger som personen eller virksomheten allerede har tilgang til. Det kan ikke kreves at det må foretas undersøkelser eller lignende, dette må eventuelt gjøres med hjemmel i § 51. Opplysningene skal gis skriftlig, men kan gjelde forhold som ikke kan dokumenteres skriftlig, f.eks. erfaringsbaserte opplysninger o.l.

Pålegget om opplysninger kan rettes mot den som har, gjør eller setter i verk noe som kan forurense. Dette vil typisk være en person eller virksomhet som lagrer eller bruker gjødselvarer.

Pålegg om opplysninger er et enkeltvedtak. Fristen for å klage på vedtak om pålegg om opplysninger er tre dager, se forvaltningsloven § 14.

Kommunen kan pålegge den ansvarlige å gjennomføre undersøkelser med hjemmel i forurensningsloven § 51. Pålegg kan rettes mot den som har, gjør eller setter i verk noe som fører til, eller som det er grunn til å tro kan føre til forurensning. Det er altså ikke nødvendig å vite med sikkerhet at det har oppstått forurensning. Formålet med undersøkelsene kan være å fastslå om den som får pålegget forurenser, årsaken til forurensningen, omfanget av forurensningen og hvilket tiltak som eventuelt bør gjøres. 

Det kan for eksempel være aktuelt å gi pålegg om undersøkelser dersom det er tvil om forurensning av et vassdrag skyldes avrenning fra et lager for gjødsel som er plassert i strid med kravet i forskriften.

Det er bare undersøkelser som med rimelighet kan kreves for å kartlegge forurensningsproblemet som kan pålegges etter § 51. Det betyr at det må være forholdsmessighet mellom de tiltakene noen pålegges å gjøre og mulig omfang av forurensningen. Videre må det være en sammenheng mellom den aktuelle forurensningen og de aktuelle undersøkelsene.

Pålegg om undersøkelser er enkeltvedtak.

Håndheving av brudd

Hvis kommunen avdekker overtredelse av bestemmelser i forskriften eller vedtak truffet i medhold av forskriften kan den bruke ulike virkemidler i forurensningsloven. 

Påpeke plikt

Ved brudd på forholdsvis klare krav i forskriften bør kommunen i første omgang bare påpeke plikten til å overholde kravet. Påpeking av plikt gjøres ved å sende den ansvarlige et brev som viser til hvilke krav kommunen mener det er brudd på og det påpekes at dette er en regel som den ansvarlige plikter å følge. Plikten til å rette forholdet ved brudd eller fare for brudd på plikter etter forurensningsloven følger direkte av forurensningsloven § 7 andre ledd (tiltaksplikten).

Kommunen bør normalt sette en rimelig frist for retting av forholdet, slik at en eventuell oversittelse av denne kan håndheves. Kommunen kan i brevet forhåndsvarsle at den vurderer å ilegge tvangsmulkt dersom forholdet ikke rettes innen fristen.

Påpeking av plikt er ikke et enkeltvedtak og kan ikke påklages. Plikten følger allerede av forskriften, og den ansvarlige pålegges ikke noe nytt ved at det pekes på plikten.

Med klare plikter siktes det til krav som har et så tydelig innhold at det er klart hva som skal til for å oppfylle kravet. De fleste kravene i gjødselbruksforskriften er av denne typen. Praktiske eksempler er krav om gjødslingsplan (§ 26) og krav til innholdet i planen, krav til gjødslingsjournal og dokumentasjon på mottatt og avhende gjødsel (§ 28).  Andre tydelige krav er krav om å fjerne husdyrgjødsel som har samlet seg i en luftegård (§ 6) og regulering av spredetidspunkt (§ 15).

Pålegg om tiltak (§ 7 fjerde ledd)

Pålegg om gjennomføring av tiltak kan være aktuelt i tilfeller der kommunen har påpekt plikt, men forholdet ikke blir rettet. Da kan et pålegg gå ut på å angi konkret hva som må gjøres for at plikten skal oppfylles. Dersom det er åpenbart hva som skal til for å oppfylle plikten, kan kommunen i stedet gå rett på sanksjonering av bruddet gjennom vedtak om tvangsmulkt etter § 73.

Pålegg etter § 7 fjerde ledd kan gå også gå ut på å stanse en aktivitet eller virksomhet. Dette er imidlertid ofte inngripende overfor den ansvarlige, og vil derfor normalt bare være aktuelt i tilfeller der stans er en eneste løsningen og den ansvarlige har fått muligheten til selv å gjøre dette, men ikke har fulgt opp. Et eksempel på stans av aktivitet kan være å forby videre spredning av gjødsel ved brudd på krav til spredetidspunkt eller -mengde.  

Også ved brudd på krav som har et mer skjønnsmessig innhold, kan det noen ganger være nødvendig å pålegge den ansvarlige å gjennomføre tiltak med hjemmel i forurensningsloven § 7 fjerde ledd.

Bruk av pålegg er mest praktisk i tilfeller der det er behov for å konkretisere tiltaksplikten. Et pålegg om gjennomføring av tiltak begrenser i praksis foretakets handlingsrom ved å skjære igjennom og angi hvilken løsning som skal velges.

Pålegg om tiltak kan rettes mot den den som har, gjør eller setter i verk noe som kan medføre fare for forurensning. Et pålegg etter forurensningsloven § 7 fjerde ledd er et enkeltvedtak. 

Vedtak om tvangsmulkt, (§ 73)

Kommunen kan fastsette tvangsmulkt for å sikre at pliktene i gjødselbrukforskriften eller vedtak gitt i medhold av forskriften blir gjennomført. Hjemmelen for tvangsmulkt er i forurensningsloven § 73. Et vedtak om tvangsmulkt innebærer en trussel om plikt til å betale penger til det offentlige dersom pliktene ikke etterleves. Formålet med tvangsmulkten er at den ansvarlige skal få en økonomisk motivasjon for å etterleve de kravene som er fastsatt. En tvangsmulkt virker etter sin hensikt dersom den ikke forfaller.

Vedtak om tvangsmulkt er et enkeltvedtak. Tvangsmulkt innbetales til statskassen. 

Miljødirektoratet har en veileder om bruk av tvangsmulkt på sine nettsider: Bruk av tvangsmulkt etter forurensningsloven og produktkontrolloven - Veileder for miljøforvaltningen - miljodirektoratet.no

Umiddelbar gjennomføring og refusjon av utgifter (§ 74 og § 76)

Hvis kommunen har gitt pålegg om tiltak etter forurensningsloven § 7 fjerde ledd og dette ikke etterkommes av den ansvarlige, kan kommunen sørge for iverksetting av tiltakene med hjemmel i forurensningsloven § 74 første ledd. Før tiltakene iverksettes bør kommunen så vidt mulig varsle den ansvarlige. Dette er et inngripende virkemiddel, og bør bare brukes der det er viktig å få gjennomført tiltaket, f.eks. ved omfattende forurensning i form av avrenning til en vannforekomst.

Kommunen kan, med hjemmel i § 74 andre ledd, også sørge for iverksetting av tiltakene uten at pålegg er gitt på forhånd. Forutsetningen er at pålegg kan medføre at iverksettingen av tiltakene forsinkes, eller hvis det er uvisst hvem som er ansvarlig. For eksempel hvis den ansvarlige klart sier at den ikke vil foreta seg noe, eller ved en akutt situasjon der det er åpenbart at den ansvarlige ikke er i stand til å treffe nødvendige tiltak.

Anmelde forholdet

Kommunen kan anmelde brudd på gjødselbrukforskriften til politiet. Nærmere informasjon om straff og anmeldelse står lenger ned i rundskrivet (kommentarer til § 33). 

Veiledning på andre sider

Miljødirektoratet har en generell veiledningsside om kommunens virkemidler etter forurensningsloven som kan være nyttig som supplement til veilederen for gjødselvareforskriften.

Folkehelseloven

Folkehelselovens formål er å bidra til en samfunnsutvikling som fremmer folkehelse, herunder fremme befolkningens helse, trivsel, gode sosiale og miljømessige forhold og bidra til å forebygge psykisk og somatisk sykdom, skade eller lidelse. 

Kommunen kan i medhold av folkehelseloven kapittel 3 pålegge virksomheter og eiendommer helsekonsekvensutredning (§11), opplysningsplikt (§ 12), retting (§ 14), tvangsmulkt (§ 15) og stansing (§ 16). I tillegg kan kommunen iverksette granskning (§ 13). Kommunen kan ikke pålegge overtredelsesgebyr i medhold av folkehelseloven før dette er fastsatt gjennom forskrift, noe som per i dag ikke er gjort. 

Hjemmelen for kommunens tilsyn er folkehelseloven § 7 a. Det følger av bestemmelsen at kommunen skal føre tilsyn med virksomhet og eiendom som omfattes av kapittel 3, og i den forbindelse treffe nødvendige enkeltvedtak etter samme kapittel. Kommunen skal prioritere sin tilsynsvirksomhet etter en vurdering av helserisiko. Kommunens tilsyn med virksomhet og eiendom etter § 7 a skal dokumenteres særskilt, også uavhengighet og likebehandling i tilsynet. Kommunens myndighet kan utøves av kommuneoverlegen dersom dette på grunn av tidsnød er nødvendig for at kommunens oppgaver etter paragrafen her og kapittel 3 skal kunne utføres.

Pålegg etter folkehelseloven kapittel 3 er enkeltvedtak, og kan rettes mot eier eller ansvarlig for virksomhet eller eiendom. Forvaltningsloven gjelder for kommunens tilsynsoppfølging etter folkehelseloven, på samme måte som de øvrige hjemmelslovene. Statsforvalteren avgjør klager over vedtak truffet av kommunen eller kommunelegen etter folkehelseloven kapittel 3. 
Folkehelselovens bestemmelser utgjør et sikkerhetsnett for å beskytte befolkningen mot helseskade i samfunnet, og dette gjelder særlig der annet lovverk ikke kommer til anvendelse og at fare for helseskade ikke kan avverges på annen måte. Der forhold ivaretas av annet regelverk på en tilfredsstillende måte, vil dette regelverket primært måtte legges til grunn.

Generell veiledning om kommunens tilsyn etter folkehelseloven 

For veiledning om kommunens tilsyn og vilkårene for bruk av de ulike hjemlene etter folkehelseloven, se også Helsedirektoratets Veileder om kommunens tilsyn med miljørettet helsevern.

Helsekonsekvensutredning (§ 11)

Kommunen kan med hjemmel i folkehelseloven § 11 pålegge den som planlegger eller driver virksomhet, eller den ansvarlige for forhold ved en eiendom, for egen regning å utrede mulige helsemessige konsekvenser av tiltaket eller forholdet. Slik utredning kan bare kreves dersom ulempene ved å foreta utredningen står i rimelig forhold til de helsemessige hensyn som tilsier at forholdet utredes. Klageinstansen har ved behandling av klagesaker tilsvarende rett til å kreve helsekonsekvensutredning.

Det må vurderes konkret om ulempene ved å foreta en slik utredning står i rimelig forhold til helsemessige hensyn som bør/må ivaretas (forholdsmessighetsvurdering). Det må her foretas en helhetsvurdering hvor blant annet den forventede nytten av helsekonsekvensutredningen vurderes opp mot kostnadene ved å foreta slik utredning.

Formålet med bestemmelsen er å kunne vurdere mulige helsemessige konsekvenser av en planlagt eller eksisterende virksomhet. Det er i utgangspunktet virksomheten selv som har ansvar for å godtgjøre at den drives eller planlegges drevet i tråd med gjeldende regelverk. Kommunen kan etter bestemmelsen pålegge den ansvarlige for en virksomhet eller eiendom å utrede mulige helsemessige konsekvenser av en virksomhet eller forhold ved en eiendom. Det er viktig at hensynet til folkehelse ivaretas i kommuneplaner og reguleringsplaner. Konsekvensutredninger, også i forhold til helse, skal skje etter plan- og bygningsloven der den kommer til anvendelse. Dette innebærer at det er viktig at helsefaglig kompetanse og vurderinger bringes inn i prosessen knyttet til å fastsette krav til konsekvensvurderinger og ved vurderinger av disse. Bestemmelsen i folkehelseloven § 11 vil primært komme til anvendelse for tilfeller der konsekvensutredningsbestemmelsene etter plan- og bygningsloven ikke gjelder.

Opplysningsplikt (§ 12)

Kommunen kan med hjemmel i folkehelseloven § 12 pålegge den som planlegger eller driver virksomhet som kan ha innvirkning på helsen, en plikt til, uten hinder av taushetsplikt, å gi kommunen de opplysninger som er nødvendige for tilsynsoppfølgingen etter folkehelseloven. Når særlige grunner tilsier det, kan kommunen kreve at opplysningene gis av enhver som utfører arbeid for den som har opplysningsplikt etter første punktum. Opplysninger som nevnt i første punktum kan også kreves fra andre offentlige myndigheter uten hinder av taushetsplikt.

Den ansvarlige for eiendom eller virksomhet som nevnt i første ledd, skal av eget tiltak gi kommunen opplysninger om forhold ved eiendommen eller virksomheten som åpenbart kan ha negativ innvirkning på helsen.
Kommunen kan dessuten pålegge den ansvarlige for eiendom eller virksomhet som nevnt i første ledd, plikt til å gi allmennheten, kunder eller andre opplysninger om forhold ved eiendommen eller virksomheten som kan ha innvirkning på helsen. For å benytte pålegget må det være et saklig behov for opplysningene ut ifra kommunens myndighet. Opplysningene må være nødvendige. 

Kommunen kan med hjemmel i § 12 kreve opplysninger som virksomhet og ansvarlig for eiendom har tilgang til. Ved krav om at det foretas undersøkelser eller lignende, må dette gjøres med hjemmel i § 13. 

Granskning (§ 13)

Kommunen kan pålegge den ansvarlige å gjennomføre undersøkelser med hjemmel i folkehelseloven § 13 for å ivareta sitt tilsynsansvar. Granskingen kan om nødvendig gjennomføres med bistand fra politiet. Den som utfører granskingen, skal uhindret ha adgang til å inspisere eiendom og virksomhet og til å ta nødvendige prøver uten godtgjøring. Det kan kreves fremlagt dokumenter og materiale og kreves foretatt undersøkelser som kan ha betydning for kommunens gjøremål etter dette kapittel.

Omkostninger forbundet med granskingen betales av den ansvarlige for eiendommen eller virksomheten.

Pålegg kan rettes mot den som har, gjør eller setter i verk noe som fører til, eller som det er grunn til å tro kan føre til forurensning. Det er altså ikke nødvendig å vite med sikkerhet at det har oppstått forurensning. Formålet med undersøkelsene kan være å fastslå om den som får pålegget forurenser, årsaken til forurensningen, omfanget av forurensningen og hvilket tiltak som eventuelt bør gjøres. På samme måte som etter forurensningsloven, er det bare undersøkelser som med rimelighet kan kreves for å kartlegge helsekonsekvenser som kan pålegges etter § 13. 

Forvaltningsloven § 15 om fremgangsmåten ved gransking og lignende kommer til anvendelse ved gransking etter folkehelseloven § 13. Ved gransking av virksomhet eller eiendom, skal den som utfører granskingen, først ta kontakt med representanter for virksomhetens ledelse. 

Retting (§ 14)

Kommunen kan med hjemmel i folkehelseloven § 14 pålegge forhold ved en eiendom eller virksomhet i kommunen rettet hvis forholdet direkte eller indirekte kan ha negativ innvirkning på helsen eller er i strid med bestemmelser gitt i medhold av folkehelseloven kapittel 3. Aktuelle bestemmelser er både bestemmelser i forskrift om miljørettet helsevern og bestemmelser i gjødselbrukforskriften som skal ivareta helsehensyn. Et forhold som kan ha negativ innvirkning på helsen er et vidt begrep, da enhver omstendighet i utgangspunktet kan være et forhold. Et slikt forhold kan oppstå som resultat av en handling eller en unnlatelse, en praksis eller et forløp. Forholdet må etter en helsefaglig vurdering kunne påvirke helsen negativt utover en viss tålegrense. Det innebærer at forholdet må være av en viss alvorlighet eller overstige et minstemål av akseptabel helserisiko. Forhold som ikke går utover dagliglivets alminnelige risiko, kan ikke vil ikke kreves rettet. Det kan gis pålegg om å rette et forhold før det er påvist helseutfall. 

Retting kan bare kreves dersom ulempene ved å foreta rettingen står i rimelig forhold til de helsemessige hensyn som tilsier at forholdet rettes (forholdsmessighetsvurdering). Det må foretas en helhetsvurdering hvor blant annet nytten av beskyttelsestiltak eller skade- /risikobegrensende forholdsregler vurderes opp mot kostnadene ved slike tiltak.

Pålegget skal være skriftlig og inneholde en frist for når det skal være utført. Det skal rettes til den som er ansvarlig for forholdet, eller til virksomheten som sådan. Kostnadene ved å gjennomføre pålegget skal dekkes av den som er ansvarlig for forholdet, eventuelt av virksomheten som sådan.

Som hovedregel vil pålegg om retting ikke detaljert anvise konkrete endringer eller løsninger, men overlate til påleggsadressaten å vurdere hvordan man vil oppnå hygienisk tilfredsstillende og dermed lovlige forhold.

Tvangsmulkt (§ 15)

Kommunen kan ved oversittelse av frist for å oppfylle pålegg om retting av forhold etter folkehelseloven § 14 ilegge adressaten for pålegget tvangsmulkt i form av engangsmulkt eller løpende dagmulkt. Tvangsmulkten må være fastsatt enten samtidig med pålegget eller i forbindelse med fastsettelse av ny frist for oppfyllelse av pålegget. Tvangsmulktens størrelse fastsettes under hensyn til hvor viktig det er at pålegget blir gjennomført og hvilke kostnader det antas å medføre. Tvangsmulkten tilfaller statskassen. Tvangsmulkten er tvangsgrunnlag for utlegg.

Forskrift om fastsettelse av tvangsmulkt i medhold av lov om folkehelsearbeid fastsetter nærmere krav til bruk av tvangsmulkt. 

Stansing (§ 16) 

Dersom det oppstår forhold ved en virksomhet eller eiendom som medfører en overhengende fare for helseskade, skal kommunen stanse hele eller deler av virksomheten eller aktiviteten inntil forholdene er rettet eller faren er over. Stansing kan om nødvendig gjennomføres med bistand fra politiet. 

Formålet med bestemmelsen er å hindre fare for menneskers liv eller helse som ikke kan avverges på annen måte. 

Stansing skal ha karakter av nødløsning. Spørsmålet om overhengende fare for helseskade må vurderes helhetlig der følgende elementer vil ha betydning: 

• Tidsfaktoren: Det må tidsmessig være svært nært i tid mellom det potensielt skadelige forholdet og de mulige konsekvensene.
• Alvorlighetsgraden: Potensialet for helseskade må berettige stansing/stenging.
• Om et mindre inngripende virkemiddel kan oppfylle formålet

Matloven

Når kommunen fører tilsyn og fatter vedtak 

Matloven skal sikre helsemessig trygge næringsmidler, fremme helse, kvalitet og forbrukerhensyn langs hele produksjonskjeden, fremme god plante- og dyrehelse og ivareta miljøvennlig produksjon og hensynet til aktørene langs hele produksjonskjeden. 

Det er først og fremst dersom kommunen fatter vedtak som skal fremme både helse- og miljøhensyn at det er aktuelt å fatte vedtak med hjemmel i matloven. Dette gjelder for eksempel ved brudd på bestemmelser om bruk ut fra tungmetallinnhold og om bruk av avløpsslam. Det er bare dersom melding om bruk av gjødselvarer med avløpsslam etter § 23 mangler én eller flere av opplysningene som er opplistet i bokstav a til h, at vedtaket skal hjemles i matloven. Dersom for eksempel lukthensyn eller partikkelspreding er bakgrunnen for vedtaket, er det naturlig å hjemle vedtaket  i en av de andre hjemmelslovenre..  

De bestemmelsene som har hjemmel i matloven gjelder avløpsslam, tungmetall og journalføring relatert til dette:

• § 22 første ledd, andre ledd bokstav a til d og tredje ledd første og andre punktum
• § 23 første og andre ledd
• §§ 24-25
• § 28

Ved brudd på disse bestemmelsene kan kommunen fatte «nødvendige» enkeltvedtak, jf. gjødselbrukforskriften § 30 og matloven § 23. Det innebærer at vedtak som fattes må være forholdsmessige. Matloven § 23 første ledd gir eksempler på hvilke enkeltvedtak det kan være aktuelt å treffe. Kommunen kan ikke bruke oppfølgingshjemlene i matloven §§ 24 til 26. For alvorlige regelverksbrudd kan det være aktuelt for kommunen å anmelde forholdet etter matloven § 28. Nærmere informasjon om straff og anmeldelse står i kommentarene til § 33 lenger ned i rundskrivet.

Nærmere om håndheving av regelverksbrudd 

Skriftlig veiledning 

Ved oppfølging av mindre alvorlige regelverksbrudd kan det være aktuelt å bruke skriftlig veiledning som virkemiddel. Skriftlig veiledning er ikke et vedtak, og virksomheten er ikke bundet av veiledningen. Virksomheten kan derfor ikke klage på den. 

Pålegg om retting

Ofte vil vedtaket ha form av et pålegg om retting av forholdet. Formålet med pålegg om retting, er å presse frem regelverksetterlevelse innen en bestemt frist. Et pålegg om retting skal derfor alltid ha en frist for gjennomføring. Hvor lang fristen skal være må vurderes konkret i hver enkelt sak. Pålegget må inneholde en begrunnelse for hvorfor pålegget er nødvendig, og en konklusjon som sier nøyaktig hva virksomheten må gjøre for å overholde regelverket. Dersom regelverkskravet åpner for flere mulige løsninger, kan det vanligvis overlates til virksomheten å vurdere hvilken konkret løsning som er den beste.

Når Mattilsynet fører tilsyn og fatter vedtak 

Mattilsynet kan føre tilsyn og fatte nødvendige enkeltvedtak etter gjødselbrukforskriften § 22 første ledd og andre ledd bokstav a til d, § 24 og § 25. 

På Mattilsynets hjemmesider er det publisert veiledning om hvordan Mattilsynet gjennomfører offentlig kontroll og hvordan Mattilsynet bruker virkemidler: 

• Slik gjennomfører Mattilsynet offentlige kontroller | Mattilsynet
• Slik bruker Mattilsynet virkemidler | Mattilsynet